Buen

Hun står stille med føttene tett inntil hverandre. Hun lager en bue med den ene skoen i grusen. Buen blir skeiv og tykk. Hun plukker opp en stein som ligger rett ved henne. Den er grå og fuktig. Hun setter seg ned på huk, drar steinen som en bue rundt seg i grusen. Nå blir buen dypere, og den går rundt hele henne. Hun prøver å ikke komme utenfor buen.
Hun samler seg sammen inne i den. Det lange håret faller ned i fjeset hennes. "Nå er jeg trygg", tenker hun. "Jeg er trygg fra alt det grusomme i verden." Hun ser på den, den skeive tykke buen, og lar den ene foten gli litt utenfor den.
"Nå kan jeg kanskje bli drept, litt av meg er ute i verdenen, hvor alt kan skje." Hun trekker foten tilbake og kjenner at hun begynner å bli kald. Tærne er is, det stikker kulde i hele kroppen hennes, men hun tør ikke å gå ut av buen. Hun legger seg ned inne i den. Håret hennes legger seg utenfor. Hun fryser. Hun tenker plutselig på foreldrene sine, hun må hjem. Hun reiser seg , går sakte ut av buen, ser på den , og sier; "Jeg skal lage deg på nytt når jeg kommer hjem."

Hun går over fotgjengerfeltet, og ser ned på føttene sine mens hun tenker på buen. En bil kjører i full fart, kjører for fort, kjører på rødt, og treffer en jente som ser ned på føttene sine, men som ikke gjør det lenger. Nå ser buen på verden, og håper at alle menneskene vil ta skrittet inn.

Noe jeg skrev da jeg var 15.