Himmelen

Hei du himmel
Langt der oppe
Ikke dett ned,
Vær så snill?
Det er viktig at du er der oppe
Langt der oppe
Alene er du
Men du tar jo sånn plass
Men vi liker deg godt
Selv om du er langt er oppe.

Snøkrystaller

De faller mot bakken lydløst
Knuser brått
De første smelter
De neste legger seg inntil og oppå hverandre som små barn
Som søker nærhet
Noen ganger smelter de alle sammen
Noen ganger blir de harde og sterke
Men skjøre er de, de små barna.

En lillesøster har jeg fått

Er du min søster?
Min lillesøster?
Skal du ligne på meg?
Du ligner ikke veldig
Er det vi som skal dele så mye?
Elske hverandre?
Men du virker så fremmed
Så liten
Og så rar
Kommer jeg ti å like deg?
Det er jo ikke sikkert?
Men du er jo min søster
Min lillesøster.

Dyret(smerten)

Det er så vondt. Det er en smerte inne i meg som prøver å trenge seg ut.
Som et dyr, den prøver å komme ut av øynene mine, men bena dunker i magen. Det renner ned tårer, de biter meg etter hvert i kinnet.
Dyret forsvinner litt, men så presser det seg på igjen.
Det er så vondt.
Jeg kan skjule at det er der, jeg kan være stille, mens noe biter meg i kinnene.
Jeg kan skjule at det gjør vondt, jeg kan gjemme meg. Jeg gjør det, jeg vil ikke at andre skal se at jeg har fått dyret. Nei, ingen skal se det denne gangen, kanskje en annen gang.
Jeg er så skjør når dyret er der, det tar alt, det tar over tankene. Alt er dyret.
Jeg er dyret.

Buen

Hun står stille med føttene tett inntil hverandre. Hun lager en bue med den ene skoen i grusen. Buen blir skeiv og tykk. Hun plukker opp en stein som ligger rett ved henne. Den er grå og fuktig. Hun setter seg ned på huk, drar steinen som en bue rundt seg i grusen. Nå blir buen dypere, og den går rundt hele henne. Hun prøver å ikke komme utenfor buen.
Hun samler seg sammen inne i den. Det lange håret faller ned i fjeset hennes. "Nå er jeg trygg", tenker hun. "Jeg er trygg fra alt det grusomme i verden." Hun ser på den, den skeive tykke buen, og lar den ene foten gli litt utenfor den.
"Nå kan jeg kanskje bli drept, litt av meg er ute i verdenen, hvor alt kan skje." Hun trekker foten tilbake og kjenner at hun begynner å bli kald. Tærne er is, det stikker kulde i hele kroppen hennes, men hun tør ikke å gå ut av buen. Hun legger seg ned inne i den. Håret hennes legger seg utenfor. Hun fryser. Hun tenker plutselig på foreldrene sine, hun må hjem. Hun reiser seg , går sakte ut av buen, ser på den , og sier; "Jeg skal lage deg på nytt når jeg kommer hjem."

Hun går over fotgjengerfeltet, og ser ned på føttene sine mens hun tenker på buen. En bil kjører i full fart, kjører for fort, kjører på rødt, og treffer en jente som ser ned på føttene sine, men som ikke gjør det lenger. Nå ser buen på verden, og håper at alle menneskene vil ta skrittet inn.

Noe jeg skrev da jeg var 15.