Epler under genseren

Hoppetauet slår hardt mot asfalten. Hver gang det treffer asfalten kan jeg se skitt som forflytter seg. Hoppetauet slår hardere og fortere ned i asfalten, de slenger det fortere og fortere, og hun hopper fortere og fortere. Først treffer føttene asfalten samtidig, men etter hvert hopper hun med annenhver fot, så tar hun den ene hånden i bakken, hun hopper baklengs, sidelengs og forlengs. Håret hennes hopper opp og ned, det danser liksom med vinden som vi ikke kan se. Hun ler, sier hun snart ikke klarer mer, og etter en liten stund gir hun seg. Hoppetauet stopper å slå mot bakken, skitten forblir stille og hun går rolig vekk fra alt.
Selv er jeg ikke på langt nær så flink som henne til å hoppe tau. Jeg hopper aldri tau, jeg liker best å se på, jeg liker å se på henne.

Hvor går hun nå? Hun går inn i skolebygget, jeg følger etter henne. Hun går inn på toalettet, hun stiller seg foran speilet og drar fingrene igjennom det lange og lyse håret. Hun får øye på meg, hun sier ingenting, bare ser på meg, løfter øyenbrynene akkurat som hun spør ”Hva glo du på!?” bare at det er øynene som sier det, det er de som snakker til meg inne på det hvite toalettet på skolen.
Selv har jeg stått ved vasken og vasket hendene altfor lenge, men allikevel fortsetter jeg å vaske de, tar mer såpe og varmere vann. Jeg står fortsatt og vasker hender etter at hun har gått rett forbi meg og ut døren. Jeg står alene igjen med et hav av skum i vasken og lurer på hvor hun gikk.
Jeg tørker meg på hendene og drar fingrene gjennom håret akkurat som hun hadde gjort. Men jeg har ikke like langt hår, håret mitt er heller ikke lyst, mitt hår rekker meg til midten av halsen,
og har en rødbrun farge. Jeg stirrer på meg selv som står på andre siden av speilet, ser meg selv inn i øynene og sier til meg selv ”unnskyld!”

Jeg kommer ut i skolegården med nyvaskede hender. Jeg kjenner at det klør etter all såpen. Jeg ser henne, hun står sammen med noen andre, de ler høyt, hun ler også like høyt mens hun tvinner litt av det lyse håret rundt den høyre pekefingeren.
Jeg tenker tilbake til høsten. Vi satt oppi epletreet i hagen min, vi prøvde å få i oss alle eplene som ikke fuglene hadde hakket på. Hun tok epler under genseren og skrek, hun sa lattermildt at de var kalde og at hun nesten hadde mistet alle på bakken. Jeg lo jeg også, og puttet like mange epler under min egen genser, og skrek like høyt.

Plutselig går hun. Hun har sluttet å tvinne det lyse håret rundt den høyre pekefingeren, hun tvinner ikke noe hår i det hele tatt, hun ler ikke lenger, men forlater alle sammen, hun kommer i min retning.
Jeg står der bare helt stille, tar håret bak ørene og ser ned i bakken. Jeg kan se føttene hennes, men de stanser ikke ved meg. Jeg snur meg og sier ”Husker du eplene?”, hun ser spørrende og litt overlegent på meg, ”Eplene! Eplene vi tok under genserne våre?”
Hun har allerede snudd seg.
”Unnskyld!”, sier jeg lavt til meg selv.

Jeg står i stuen, jeg kan se epletreet herfra. Det er ingen epler der nå, det er ingenting der. Jeg åpner døren ut mot hagen, går bort til epletreet , det er sånn passe høyt, jeg blir stående å se på det en liten stund. Jeg klatrer opp, setter meg på den grenen jeg satt på sist, den samme grenen som jeg satt på da jeg var med henne. Jeg ser over på den andre grenen hvor hun hadde sittet, jeg stryker hånden over den og tenker tilbake på følelsen av alle de kalde eplene mot den varme magen, jeg smiler litt der jeg sitter for meg selv, på en gren, i et passe stort epletre i en passe stor hage. Jeg ser på den ensomme grenen igjen, prøver å se for meg hvordan hun så ut den dagen. Hvorfor var alt blitt sånn?

Hoppetauet slår hardt mot bakken igjen. Skitten forflytter seg, var det ikke mer skitt enn forrige gang? Føttene hennes treffer bakken samtidig og hardt. Jeg ser på henne, hun ser ikke på meg, bare hopper, får skitten til å forflytte seg enda mer. Føttene treffer bakken annenhver gang. Hun tar hånden i bakken. Hun begynner å hoppe baklengs, sidelengs og forlengs. Jeg ser på henne fortsatt, hun ser ikke på meg. Hun smiler til de som slenger tauet, hun snur seg annenhver gang mot dem, og de smiler tilbake. Hun orker plutselig ikke mer, hun gir seg. Hva skal hun gjøre nå da?
Jeg kjenner vinden i nakken, jeg får alt håret i ansiktet, jeg kunne fortsatt se henne, håret hennes blåser den motsatte veien enn det mitt gjør. Det ser ut som hun tenker på noe, hun ser hvertfall grublende ut. Hun prøver å fange det blåsende håret med hendene, hun får tak i det, og lager en hestehale. Hun myser opp mot solen, hun lukker øyene. Hva er det hun tenker på? Tenker hun på den høsten i treet, med kalde epler under genseren? Tenker hun på at hun skrek fordi de var så kalde, at hun holdt på å miste de?
Hun stiller seg i køen for å hoppe tau, hun studerer de som hopper og ler når de andre ler, hun strammer hestehalen og drar opp sokkene. Det var kanskje ikke eplene hun tenkte på? Har hun glemt alt?

Jeg steller meg bak henne i køen. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, jeg hater jo å hoppe tau. Men jeg står bak henne. Jeg ser på den lange og lyse hestehalen hennes, ser at hun løfter hånden og klør seg bak øret. Jeg hører at hun ler litt, jeg sier lavt ”Du skrek, fordi du holdt på å miste alle eplene også var de så kalde.” Hun snur seg, ser på meg, det er et oppgitt og overlegent blikk, men hun åpner munnen, hun lar munnen snakke til meg, ikke bare øynene, ”Hva gjør du her egentlig?”, det dunker i kroppen min, jeg kjenner et sinne som vokser, det er også en stor klump i meg. Hun har snudd seg. Jeg snur meg.

Jeg går inn på toalettet. Jeg møter speilbildet mitt, jeg skrur på vasken og lar vannet renne litt, så bøyer jeg med ned og drikker, jeg drikker lenge, det var så kaldt og godt. Jeg hører at døren blir åpnet og noen skritt mot vasken ved siden av meg, jeg titter så vidt opp og får øye på en blodig finger, jeg reiser meg helt opp og skrur av vasken. Det er henne, hun står helt rolig med den blodige fingeren under rennende vann, hun ser ned på fingeren sin, tar den vekk og tar den tilbake under det rennende vannet igjen. Jeg står fortsatt ved den andre vasken, hun snur seg litt og ser på meg, men ikke lenge. ”Går det bra med fingeren?”, hun nikker litt mens hun ser ned i vasken ”mm...”, hun sier ikke mer. Jeg går nærmere, jeg ser på henne hele tiden, men hun ser fortsatt bare ned i vasken. ”Trenger du noe hjelp kanskje?”, ”SLUTT Å BRY DEG OM MEG!”, hun løper ut. Det er helt stille, det er bare vasken hun ikke skrudde av som renner, jeg ser meg i speilet mens jeg skrur av den rennende vasken.

Jeg beklager.....to ord jeg alltid tenker etter du har gått, når jeg skjønner at jeg har handlet feil.


Hun har fått tak i et plaster, nå er det et litt for stort plaster rundt fingeren hennes, det er den samme fingeren hun tvinnet håret med, den høyre pekefingeren. Det ser ikke ut som at hun tenker på den i det hele tatt, hun sitter og skriver i norskboken sin. Jeg tar opp et ark og skriver: ”Vi trenger ikke si farvel. Vi trenger ikke krangle og gråte. Vi kan holde hverandre tett i natt..vi er så hjelpeløse, vi er slaver av våre impulser, vi er redd for våre følelser, og ingen vet hvor fjæra er, vi er delt på havet, og det eneste jeg vet er at svaret ikke er for oss, ingen svar er ikke for oss...”

Det regner. Det er akkurat som at himmelen har sluppet alt den har av vann. Det dundrer mot vinduer og tak, det er helt grått ute. Jeg kjenner regnet mot regnjakken min, det er akkurat som tusen insekter overfaller meg. Jeg kjenner regndråper som faller ned i støvlene mine, og jeg kjenner en slags surkling innenfor støvlene. For hvert skritt surkler det. Plutselig tråkker jeg rett oppi en dyp og svær søledam, det spruter vann oppover hele strømpebuksen, nå er jeg vel så våt som det går an å bli. Hendene mine har blitt helt røde og kalde av regnet. Hetten faller lenger og lenger ned i ansiktet mitt, men jeg orker ikke gjøre noe med det, alt er uansett like irriterende nok fra før.
Jeg prøver å finne noen lommer å ha hendene i, men finner ingen, jeg er glad det er hjem jeg skal akkurat nå. Jeg åpner jernporten som er blitt våt og kald av regnet. Jeg åpner den med den ene røde og kalde hånden min. Der i hagen står epletreet, det ser så nakent ut der i regnet. Jeg blir irritert av det, jeg liker det ikke lenger, det har ødelagt så mye. Jeg skjønner ikke at det treet der var et av mine yndlingstrær. Det minner meg bare om noe sårt, det treet vil alltid være hos meg uansett hvor mye jeg hater det, denne tanken gjør meg gal. Jeg skynder meg inn.

Jeg merker meg noen epler blant frukten i fruktskålen, også epler skal alltid minne meg om dette såre, det som aldri forsvinner to så simple ting som et tre og et eple. Det er et passe stort epletre i en passe stor hage som gjør meg så sår. Det passe store epletreet vil alltid være inne i meg, det vil bare vokse.

Det er ingen hoppetau som blir slått hardt mot asfalten, ingen skitt som forflytter seg fra bakken, ingen føtter som lander samtidig og hardt mot bakken, ingen arm som tar i bakken, ingen annenhver fot, ingen latter, ingen hopping baklengs, sidelengs og forlengs. Det er ikke noe hår som danser med vinden som ingen kan se. Det er ingen latter, ingen smil, det er ingen som står og ser på, det er ingen som ser henne, det er ingen som ser meg, det er ingen som drar fingrene gjennom et langt og lyst hår på toalettet. Det er ingen som holder en blødende finger under rennende vann, ingen som spør om man husker minner, ingen som får stygge blikk, det er ingen her.
Det er nå alle kanskje gjør dette et annet sted? Skolen er hvertfall tom. Det er ferie, og alt er flyttet ut av skolen for en stund.

Jeg er på vei hjem. Jeg føler meg litt tom på en rar måte. Det er sommerferie, det er ingen rutiner på en lang stund, det er ingen henne heller. Jeg går sakte. Jeg finner en liten grå stein som jeg begynner å sparke på, jeg sparker den forsiktig sånn at jeg ikke mister synet av den, jeg får en slags tvangstanke om å sparke den så langt jeg bare klarer.

Det er ganske sølete etter regnværet. Jeg klarer ikke sparke steinen særlig langt på grunn av det, den forsvinner plutselig ned i et gjørmete hull. Der forsvant den og. Jeg går forbi et stort tre, det har alltid vært der, har aldri skjønt hva slags tre det egentlig er, men stort er det. Jeg har noen ganger unnet meg å klatre i det på vei hjem fra skolen, de andre fra skolen var vel hjemme nå?
Jeg småløper bort til treet og tar tak i en ganske stor gren., jeg løfter meg opp, mens jeg prøver å plassere føttene mine på små stumper av gamle grener. Jeg klatrer ikke så langt opp, men blir sittende på en gren ganske langt nede.

Jeg lar hendene henge slapt nedover, lener meg bakover inntil stammen og lukker øynene. Jeg kjenner plutselig noe som berører hånden min forsiktig. Det er henne, hun står der, holder så vidt i fingertuppene mine, og åpner munnen ”Får jeg komme opp?”